Hva var katalysatoren for å finne hensikten din?  

Det var én hendelse som virkelig sådde et stort frø hos meg. Da jeg bodde i Mumbai i 2005, var jeg frivillig på et dagsenter for gatebarn med rusavhengighet, og det var én gutt, Kiran, som kom hver dag. Men én dag, så var han borte. Jeg begynte å lete etter ham. Jeg hadde et bilde i vesken min, og saumfarte byen som en galning. Jeg gikk bak togstasjonen og så barn med sår overalt fra heroin. Det var barn ned i 8-årsalderen, og døde kropper. Jeg fant ikke Kiran. Jeg dro hjem og det konfronterte meg virkelig med hvor mye urett det finnes i verden. 

Jeg dro tilbake til Amsterdam, og i 2008 ble jeg utsatt for en bilulykke. Jeg måtte gå til rehabilitering fire ganger i uken. Én dag hadde jeg en «høytstående jobb», og den neste kunne jeg ikke gjøre noen ting. Jeg var der med to andre som hadde vært utsatt for ulykker, og vi tre prøvde bare å overleve. Vi prøvde å helbrede kroppene våre, men du går også inn i en mental prosess. Jeg gikk fra å tenke «alt er mulig» til «greit, dette er livet mitt nå». Det var én av de gangene i livet mitt da jeg begynte å tvile på meg selv. Hvem er jeg? Jeg husker ett øyeblikk i 2010 veldig tydelig, da jeg kikket ut av vinduet og tenkte: «hva er det jeg driver med?» Så jeg skrev «fattigste område i Mumbai» inn på PC-en min uten å tenke, og så lyste hele dette området opp i rødt, og jeg sa til sjefen min «jeg drar, kan jeg få lov til å dra?» 

Hvordan var reisen din mot å oppnå din livshensikt?  

Jeg bare satt meg på et fly og gikk ut i gatene. Du ser alle disse menneskene som sitter der, og jeg tenkte at jeg veldig enkelt bare kunne begynne å grine på hvert gatehjørne, men jeg kan også tenke: «greit, dere ble født her, jeg er heldig som ble født i trygge, bekymringsløse omgivelser». Fra dag én var jeg veldig tydelig på at det ikke var Mor Teresa som hadde kommet, men la oss prøve å fikse dette sammen. 

Jeg bare rullet opp ermene mine og sa: «Greit, la oss få disse barna på skolen, spesielt jentene». Så jeg begynte å banke på dørene på skolene og etter cirka ti skoler, så tok de dem imot. Men de hadde én betingelse, og det var at de måtte gre håret sitt, pusse tennene, gå med uniform – forskjellige hygieneregler. Så ringte jeg Raymond og spurte om dette var noe Rituals kunne sponse, og det gjorde de. Det var da Tiny Miracles skjøt fart. 

Når føler du deg mest i live?  

Jeg føler at jeg lever når jeg våkner opp tidlig om morgenen og jeg har to timer for meg selv, i stillhet. Jeg kan gå ordentlig dypt inn i meg selv. Og jeg føler alltid at det er en veldig stor, endeløs tomhet inni meg som jeg får energi fra gjennom dagen. Jeg sitter på kilden, en endeløs kilde av energi. De to timene er grunnlaget jeg trenger for å ta fart. 

Hva er på livslisten din? 

Jeg har veldig lyst til å klatre Mount Everest, det har jeg tenkt på i lang tid. Jeg kommer også til å dø i fred hvis andre mennesker begynner å gjøre det vi gjør med Tiny Miracles, så vi kan vise verden at dette er en «plug-and-play»-løsning for å inkludere mange utenforstående lokalsamfunn inn i et velstående samfunn. Dette er det endelige målet mitt: at alle kopierer oss. For da kan vi ha en mye større innvirkning på folk, nå en hyperskala og bringe verden tettere sammen. 

Denne artikkelen er en del at vår «Finn hensikten din: en mesterklasse», en serie med artikler og videoer designet for å hjelpe deg med å leve et liv med mer mening. Hvis du vil begynne å avkrefte mytene rundt hensikt, avsløre hva som får hjertet ditt til å slå fortere og få mer glede i livet, kan du finne resten av innholdet her.