Når det verst tenkelige skjer i livet, kan det være vanskelig å ha noe håp for fremtiden, for ikke å snakke om å sette pris på de gode tingene som fortsatt er her i nåtiden. Her deler Poorna Bell hvordan det å dyrke takknemlighet omsider hjalp henne med å finne fred etter at mannen hennes gikk bort

Noen få måneder etter at mannen min Rob gikk bort, prøvde en venn å uttrykke sin støtte ved å si: «Det verst tenkelige har i hvert fall skjedd». Jeg husker at jeg lo. Jeg er sikker på at for mange mennesker er det å miste mannen sin til selvmord i en alder av 34 det verst tenkelige som har skjedd. Men å oppleve en så dyp sorg og traume bare fire år inn i ekteskapet mitt, åpnet kun øynene mine opp for det bitre faktum, at vi så ofte ikke har kontroll over egne liv.  For å si det mer presist, at å oppleve det verst tenkelige ikke isolerer deg fra de andre tingene som skjer videre. Selv om det kan høres nedslående ut, så er også det motsatte sant. Jeg følte kanskje ikke på det da, men livet har potensial for enorm glede og oppnåelse.  

Selv uten å stå i en tragedie, er det imidlertid ofte veldig vanskelig å ta det innover seg i det daglige. Vi blir ikke naturlig lært opp til å stoppe opp og sette pris på de gode tingene i livene våre. Dette kan det være en biologisk forklaring på. En studie utført av Stanford University i 2018 fant at det er mer sannsynlig at vi husker negative opplevelser enn positive, og antyder at dette kan ha evolusjonære røtter med tanke på overlevelse. Det gir mer verdi å ha husket et rovdyr som skulle drepe deg, enn takknemligheten over en varm dag eller en nydelig utsikt.  

Men om vi går i søvne hele livet vårt, uten å anerkjenne tingene vi har og det vi har oppnådd, så teller det veldig lite. På den andre siden kan det å ta seg tid til å sette pris på det vi har, og takknemligheten vi føler, hjelpe oss enormt mye når vi opplever tunge stunder.  

Det første året etter at Rob døde var preget av uendelig mye avreagering og sinne. Ikke bare med tanke på situasjonen jeg befant meg i, men også hvor urettferdig det hele var. Alt jeg tilsynelatende var i stand til å gjøre, var å måle hvor livet mitt var i forhold til andres, og føle at jeg aldri kom til å ta dem igjen. Det kom imidlertid et punkt, der jeg forstod at jeg var ved et veiskille. Jeg kunne ruge over det jeg hadde mistet i det uendelige, eller så kunne jeg se på hva jeg allerede hadde og hva jeg ville oppnå.  

I begynnelsen virket det helt umulig at jeg skulle klare å få livet mitt på rett kjøl igjen. Men da jeg begynte å skrive om Rob – ikke bare om hvordan jeg følte det å miste ham, men også prøve å avstigmatisere depresjon og selvmord – fikk jeg uventet støtte fra fremmede. Jeg fikk hundrevis av e-poster fra personer som enten hadde vært i en liknende situasjon, eller i Rob sin. Det som virkelig skinte igjennom disse brevene var solidaritet og oppmuntring, men de gav meg også det aller mest verdifulle: håp. Muligheten for en bedre fremtid som kanskje ikke alltid ville føles så smertefull.  

Jeg husker at jeg satt på sengen og leste dem, og den overveldende følelsen jeg kjente på var takknemlighet. Disse fremmede menneskene hadde tatt seg tid til å ta kontakt. På det tidspunktet følte jeg hvor sterk selv den minste menneskelige kontakten kan være, og hvordan det kan få mennesker til å føle seg mindre alene. Godheten deres, sammen med støtten vennene og familien min ga meg, minnet meg på at mennesker faktisk bryr seg.  Det lærte meg en verdifull lekse – at dersom jeg føler meg isolert eller alene, er det en oppfordring til at jeg må oppsøke folk.   

En av de mest kraftfulle tingene var også en av de minste: å legge merke til de små, gode tingene i det daglige liv. Jeg leste The Divided Mind av Dr. John Sarno som lærte meg at vi alltid legger merke til når noe gjør vondt eller ikke føles bra, men at det ligger mye kraft i å kunne uttrykke det når noe er bra. Den omskriver nesten hva hjernen din legger merke til og hvordan den føles etterpå. Selv om jeg følte meg dum i begynnelsen når jeg sa høyt – selv om det bare var til meg selv – «Jeg likte virkelig den løpeturen» eller «Jeg føler meg glad i dag», så la jeg merke til at det gav meg en ny verdsettelse av de øyeblikkene der jeg følte meg bra. Spesielt mot et bakteppe av sorg da så mye føltes mørkt og fylt med smerte, var det å ta meg tid til å uttrykke takknemligheten min gull verdt.  

Den største endringen kom allikevel fra å skildre øyeblikkene min av takknemlighet. Jeg visste om fordelene med å skrive, og hvordan det kunne være som en trykkventil for kortvarig stress, men jeg oppdaget at den virkelige fordelen var da jeg så tilbake på tekstene mine etter en periode. Det viste meg hvor langt jeg hadde kommet, og hvordan de gradvise endringene – fra å få kontroll på rutinene før leggetid til å slutte i jobben min – skapte en mye mer stabil grunnmur å ha som utgangspunkt. Det minnet meg også på de gangene jeg hadde overvunnet ting jeg ikke trodde var mulig, som hjalp meg spesielt når jeg følte meg i tvil – noe som var helt avgjørende.  

Jeg prøvde også å få en venn involvert. «La oss tekste hverandre tre ting vi er takknemlige for, én gang i uken», sa jeg entusiastisk. Selv om det var vanskelig å få henne til å holde det gående, så hjalp det oss, når vi gjorde det, å komme oss ut av det negative tankesettet vi befant oss i.  

Men viktigst av alt, er at det å dyrke en følelse av takknemlighet lar deg føle på hvor stort livet ditt er, og hvor mye du er i stand til å få til. Det er den kraftigste endringen i perspektiv. Da jeg mistet Rob klarte jeg ikke å se for meg hvordan jeg skulle holde ut til neste dag, for ikke å snakke om neste uke, eller måned. Jeg kunne i hvert fall ikke klare å forestille meg at jeg syv år senere ville leve et liv som gir meg følelsen av glede og tilfredshet. Takknemlighet har gjort det mulig for meg å se hvor sterk jeg kan være, fordi det lar meg se hvor sterk jeg har vært, og det kan jeg bruke for å få bukt med fremtidige utfordringer. Det betyr ikke at negative ting ikke vil skje i fremtiden. Men at det veileder meg til å ta valg som er bra for meg og, viktigst av alt, hjelper det å holde meg jordnær og glad.  Og dersom noe forferdelig skjer igjen, som jeg vet kan skje, gir takknemlighet meg et mye sterkere utgangspunkt for å håndtere det enn det jeg hadde før.