Mangrovetrær er livsviktige, men hør ikke bare på oss – vi snakket med lokalbefolkningen i Sundarbans om hvorfor de trenger at skogene deres blir gjenopprettet

Dette året har vi jobbet med ledende miljøorganisasjoner for å plante, beskytte eller restaurere et tre per refill du har kjøpt. Hvorfor? Det er én ting som er sikkert: verden trenger flere trær. Du vet sikkert allerede hvor mye godt de gjør for planeten vår, fra å berike jordsmonnet vårt, til fjerning av karbon fra atmosfæren. Det du kanskje ikke vet, er hvor viktig disse treplantingsprosjektene er for noen av lokalsamfunnene verden rundt. Et av fokusprosjektene våre dette året har vært å gjenopprette Sundarbans, en mangroveskog nær Bengalbukta i India. Vi snakket med medlemmer av lokalsamfunnene i nærhetene om hvordan prosjektene har hjulpet å forme områdenes fremtid og livene til lokalbefolkningen.  

Varun og Subola Mondal   

Dette er Mondalfamilien. Varun og Subola bor i en bitteliten hytte på påler rett ved en elv i Sundarbans sammen med sine to små barn. Mangrovetrær pleide å dekke vannkanten til denne elven og ga således beskyttelse til lokalsamfunnene mot stormer og flommer. Dessverre har disse naturkatastrofene blitt hyppigere og hyppigere de siste årene. «Klimaet har blitt tøffere og mer uforutsigbart», forklarer Subola, og landsbyen dere har fått lide av innvirkningene. En studie avdekket at 24,5 % av disse skogene har forsvunnet i løpet av de siste tre tiårene, og denne sterke støtfangeren som pleide å beskytte lokalbefolkningen har nå store hull som tillater vind og vann å trenge gjennom og treffe de lokale landsbyene.  

I 2020 førte syklonen Amphan til omfattende skade i Øst-India. «Det var vanskelige tider», minnes Varun. «Jeg husker fortsatt høyvannet sluttet ved middagstid, men merkelig nok, i stedet for lavvann, steg vannstanden selv etter høyvann. Så kom flommen. Båtene våre ble skylt vekk. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men klarte ikke å redde båten.» Under stormen steg vannstanden over gulvet på bambushytten deres. Varun og konen hans plasserte barna deres på sengen, mens de holdt fast i den slik at de ikke skulle drukne. «Etter at vannet trengte inn i hjemmet vårt, flyttet vi til slektningene mine som bor i et høylandsområde. Vi var der i 5–6 dager og etter at vi returnerte hjem, var det nesten ingenting igjen. Alt var skylt vekk av flommen.» 

Det er grusomt når dette skjer én gang, men kraftige stormer og flommer skjer 2–3 ganger i året. Utenfor lokalsamfunnene, har disse katastrofene også varig effekt på naturen. «Flommen fører til erosjon og at elven går over sine bredder», forklarer Subola. «Nå kommer tidevannet inn i rommene våre under hver fullmåne. Noen ganger kommer det også slanger inn i huset når det er høyvann. Jeg vet ikke hvor lenge vi kan overleve her.» Prosjektet her jobber med å plante, beskytte og restaurere de livsviktige mangroveskogene og selv om det vil ta mange år før skogene er tilbake med sin fulle beskyttelse så har det gitt håp til lokalbefolkningen. Både Varun og Subola har vært involvert i prosjektet og har plantet ungplanter på planteskolen. «Det beste med å jobbe på prosjektet er at jeg vet at én dag vil ungplantene jeg driver frem på planteskolen skape tette skoger og beskytte oss fra tøffe naturkatastrofer.» 

Før han begynte å jobbe på planteskolen, var Varuns hovedbeskjeftigelse fiske. Hver dag stod han opp ved høyvannets begynnelse (som regel rundt kl. 02:00–05.00) og kunne noen ganger også tilbringe hele natten ute i båten sin mens han stelte nettene som fanger fisken under høyvannet.  Noen ganger reiste han langt sør til elvene nær øyene Bakkhali og Mohsuni, og til og med nordover på den ensylindrede båten sin. Selv om han var klar over farene med de rullende bølgene og den kraftige vinden, var han drevet av behovet for å forsørge familien når han dro lenger ut i sin søken etter fisk. «Det er helt klart skummelt», sier Varun, «men det er den eneste muligheten vi har til å få en god inntekt når det er mulig. Det er mye mer fisk i havet enn det er i elvene, derfor følte jeg at risikoen var verdt det.» Etter at han begynte å jobbe på prosjektet, har ikke Varun vært ute og fisket i så mange timer, og på farlige tider. «Nå trenger jeg ikke å dra hver dag. Jeg jobber istedenfor på planteskolen mesteparten av tiden», forklarer Varun. «Jeg kan tilbringe mer tid sammen med familien min», legger Subola til, «siden planteskolen ligger rett bak hjemmet mitt, kan jeg også se etter barna mens jeg jobber.» De har begge håp om at barna deres vil ha tilgang til alle godene mangroveskogen har å tilby og et blomstrende fellesskap av mennesker som jobber med naturen.  

Klikk her for å handle vårt brede utvalg praktiske refillalternativer.

Anil Mistry

Anil Mistry er den tidligere krypskytteren som nå har blitt naturverner og den beste mannen på øya å snakke med for veiledning for dette prosjektet og beskyttelsen av både lokalbefolkningen og dyrene. Ettersom han har bodd på forskjellige øyer i Sundarbans gjennom hele livet sitt, er han lommekjent i området. Men det å beskytte disse skogene, var ikke alltid det Anil tenkte mest på. For mange år siden var han involvert i det stikk motsatte ved å hugge ned trær og fange tigre. «Jeg ble krypskytter fordi det var spennende, og vi pleide å jakte på hjort på grunn av kjøttet», minnes Anil. «Jeg visste at det var galt, men tyvjakt var vanlig i mitt område på den tiden, og det var ikke mye kunnskap eller restriksjoner.» Anils involvering i tyvjakt stoppet imidlertid brått da han så noe som fikk ham til å revurdere handlingene sine. «En forferdelig hendelse endret synet mitt en dag da jeg så en kalv bli drept foran øynene på moren av andre krypskyttere.» Fra da av stoppet han helt og begynte heller å patruljere og beskytte skogene.  

På tross av faren med å komme nær tigre eller at han blir involvert i et angrep, har Anil blitt en sentral skikkelse i beskyttelsen av Sundarbans tigre. Sundarbans er et UNESCO-verdensarvsted og regnes som et delikat og komplekst økosystem der biologisk mangfold er essensielt. De utrydningstruede bengaltigrene er livsviktige for skogen. De er på toppen av næringskjeden og kontrollerer bestanden av planteetere som er avhengige av trær og planter for å få mat. De er skogens beskyttere. Siden skogene er så nærme landsbyene, er det ikke uvanlig at tigrene kommer inn. Dette skaper selvsagt panikk og tidligere ble tigrene skadet eller drept da landsbyboerne kjempet for å beskytte seg selv. Naturvernere som Anil har jobbet hardt for å skape bevissthet rundt viktigheten av tigrene, og metoder for å beskytte dem. «En stor endring har skjedd i forholdet mellom dyr og mennesker. Tidligere trodde mennesker at tigeren var fienden deres, nå innser de at skogen er kilden til deres levebrød og at tigeren beskytter skogen.» 

På en vanlig dag der han jobber på prosjektet, patruljerer Anil og møter skogoppsynsmenner, overvåker mangroveplantasjeområder, snakker med landsbyboere og organiserer opplysningskampanjer. Han er ekstremt lidenskapelig opptatt av å redde mangroveskogene i dette området. «Om vi ikke kan beskytte elvebredden, vil det bli veldig vanskelig for folk å bo i Sundarbans.» 

Vi ser viktigheten av å støtte disse prosjektene for å beskytte elvebreddene, skogene og lokalsamfunnene. Og du kan hjelpe. For hver refill du kjøper, vil vi fortsette å plante, beskytte eller restaurere et tre, enten i Sundarbans eller i et av våre andre prosjekter i verden.