Folk innrømmer ofte at de snakker til plantene sine for å oppmuntre sunn vekst og vitalitet, men ville du vært like åpen om å snakke med vannglasset ditt? Hva om vi fortalte at du ved å gjøre det, kan få det til å smake søtere? Hvordan? Det finnes en teori om at du, ved å utsette vannet for følelsene dine, kan endre dets molekylære struktur – noe som igjen vil påvirke hvordan det smaker.

Før du himler medøynene, hør hva yogi, guru og forfatter Sadhguru sier: «Hvis det kommer fra øst, er det overtro, hvis det kommer fra vest blir det vitenskap.» Selv de mest anerkjente i vitenskapsverdenen har tatt seg tid til å lytte til hypotesene hans, og han har blitt invitert til å snakke ved noen av verdens mest prestisjefylte universiteter, inkludert Oxford, Stanford, Harvard og Yale.

Når det kommer til vann, foreslår han at du kan omorganisere molekylene på en slik måte at vannet vil oppføre seg annerledes, helt uten å endre den kjemiske sammensetningen. Derfor vil du vise det kjærlighet, respekt og takknemlighet for å få den mest behagelige smaken. Det er et konsept som har eksistert i India i generasjoner, hvor eldre familiemedlemmer lærer barn å ikke drikke vann fra hvem som helst – det må være fra de som elsker og bryr seg om dem. Det er også grunnen til at mange tradisjonelle husholdninger i India har et messingkar som de bruker til å vaske seg, utføre puja (tilbedelsesritual) og deretter fyller med friskt vann.

HAN ER IKKE DEN ENSESTE

Sadhguru er ikke den eneste teoretikeren som er overbevist om makten vi har over vannet. Den japanske forfatteren og doktor i alternativ vitenskap, Masaru Emoto, skrev en hel bok, ‘The Hidden Messages in Water’, som dokumenterte hvordan visse emosjonelle energier kunne forårsake endringer i vann – både i flytende og fryst tilstand. Han kom til denne konklusjonen etter å ha utsatt noen iskrystaller for ord av kjærlighet og takknemlighet, og andre for negativt språk og avsky. På samme måte spilte han ved én anledning klassisk musikk til ett sett med iskrystaller og heavy metal til et annet. Resultatet for begge forsøkene var det samme – krystallene dannet vakre former og mønstre etter å ha hørt klassiske melodier og kjærlige ord, mens de som ble utsatt for heavy metal og dårlige vibber dannet kaotiske ‘stygge’ former.

Interessant nok, utførte The Institute of Noetic Sciences i 2016 en dobbel blindtest hvor 2000 mennesker i Tokyo fokuserte positive intensjoner mot vannprøver i et elektromagnetisk skjermet rom i California. Uvitende om lignende vannprøver andre steder, ble resultatene vurdert blindt for estetisk appell av 100 uavhengige dommere, og de fant at de som var mest estetisk tiltalende var de som hadde blitt kontrollert langveisfra!

SMAKSTESTEN

En annen av Emotos tester var ‘ris’-eksperimentet. Han plasserte porsjoner av kokt ris i to beholdere, hvorav han på den ene skrev ‘takk' og den andre ‘din tosk’. Han ba deretter skolebarn om å lese etikettene høyt hver gang de passerte dem. Etter 30 dager hadde risen i den positive beholderen knapt endret seg, den andre var råtten og muggen.

Det er noe den britiske kokken Heston Blumenthal – kjent for sine vitenskapelige kulinariske eksperimenter og multisensoriske opplevelser – for tiden etterforsker etter å ha deltatt på World Water Congress hvor Emotos assistent presenterte. Han prøver å bevise at hvis følelsene våre fysisk kan endre vannets konsistens, kan det derfor endre smaken på maten hans. Så langt har han gjort takknemlighetseksperimenter med tre krukker ris, fylt med samme ris og samme vann. Hver morgen gir han eller teamet hans den ene krukken positive intensjoner og kjærlighet, den andre krukken får beskjed om at den er hatet, og den tredje krukken ignoreres. Etter å ha gjennomført eksperimentet fem ganger, rapporterer han allerede at resultatene alltid er de samme – risen med takknemlighet er litt gylden og søtere; den misbrukte risen lukter som dårlig ost, og risen som er ignorert er den verste av alle. Han innrømmer at det er et enormt emne litt utenfor normen, men et emne han er villig til å holde seg til.

ER DETTE DET SAMME SOM VANNMINNE?

I hovedsak ja, da det lener seg mot det faktum at vannmolekyler er ‘aktive’, og det er grunnen til at de kan holde på ‘minner’ om visse ting de blir utsatt for. For eksempel fylte Emoto petriskåler med vann og plasserte dem på forskjellige bilder i 24 timer før de ble fryst ned. Innenfor iskrystallene som dukket opp var omrissene av bildene. Professor Bernd Kröplin undersøkte også potensialet i vannminne, og fant at et bilde av en blomst og et bilde av salat forble i vannet etter at disse gjenstandene hadde blitt nedsenket i det.

Opplevelsen og miljøet som vannet har blitt utsatt for, kan også spille en rolle, ifølge Emoto. Han fortsatte å bevege seg gjennom syklusen med fordampning, kondens, nedbør og å løpe ut i sjøen og bekkene, og trodde at ferskvann fra en innsjø eller en ren fjellstrøm produserte vakrere iskrystaller enn de som ble produsert av vann fra et forurenset basseng eller vann som hadde blitt utsatt for kjemikalier, metallrør og plast.

FINNES DET VITENSKAPELIG BEVIS?

Emoto og Kröplin er blitt kalt pseudo-forskere som kun søker validering, i stedet for å prøve å bevise at hans påstander er falske. Emoto selv erkjente at han ikke var vitenskapsmann, og at bildene til utstillingen hans ble valgt som de mest estetisk tiltalende. Noen sier også at noe av vannet i eksperimentene hans ville blitt kombinert med andre stoffer – naturlige eller kjemiske – som kunne ha forårsaket slike uregelmessige frysemønstre.

Likevel fortsetter det å være flere eksperimenter rundt vann. Det faktum at jorden er 70 % vann, og vi også, har fått forskere fengslet. Nyere forskning fra New York University i 2018, fant at ved nedkjøling av vann blir hydrogenatomene mobile og kunne hoppe fra ett molekyl til et annet – noe som tidligere har blitt avvist. Noe som bekrefter Sadhgurus poeng om hvordan vannets molekylære struktur kan endres. Spørsmålet er om det bare er temperatur eller prat som har makten til å få det til å gjøre det ...